Å lage gull av gråstein
Det er mye styr rundt oppdrettsnæringa nå om dagen. Mye av diskusjonene er av følelsesmessig karakter, mens en del er solid faglig begrunnet og har både moralske og praktiske betenkeligheter.
Men, først må jeg få gjenta meg selv: Næringa har kommet for å bli!!
Det er ikke å diskutere. Den er blitt for stor og viktig.
Skal vi kunne spise laks må den avles. Det finnes ikke ville bestander av atlantisk laks som kan dekke dagens behov. Sånn er det med den saken.
Men kan vi drive i den størrelsesorden vi driver i dag? Med den tilgjengelige teknologien vi har?
Neppe. Luseproblemene eksploderer langs kysten. Vi har resistens og vi har multiresistens.
Anleggene er store, og behandling umulig å gjennomføre forskriftsmessig. Dette har vi vært igjennom før.
Men, vi forventer vekst. Både i lakseindustrien og vår nye superart, torsken.
Jeg har litt lyst til å kikke nærmere på en ting jeg har nevnt tidligere, men ikke gått så mye inn i. Mange har gjerne fått med seg programmet svensk TV sendte angående fòrfiskeriene som drives for å dekke oppdrettsnæringas stadig økende behov for fiskefòr. Det er forøvrig en interessant oppsummering rundt norsk lakseoppdrett på NJFF sine sider også, som tar en del av det samme som jeg bekymrer meg for her.
Vi produserer 8-900 000 tonn laks, eller noe sånt. Pluss/minus. Alt ettersom i hvilken sammenheng suksessen skal presenteres.
Med en forfaktor på 1:1,2, eller noe sånt. Litt avhengig av forhold vil jeg tro.
Etter dette TV-programmet gikk faktisk næringa selv ut og tilsto at vi trenger ca 2,5 kilo fisk til 1 kilo for. De har altså sluttet å prøve å lure oss til å tro at ett kilo villfisk ble ett kilo oppdrettsfisk. Det er jo fremgang, da.
Så, avhengig av effektiviteten i foring og vekst, som kan forventes å variere noe, vil det gå med 2,5-3 millioner tonn fòrfisk hvert år.
Det er mange fisker, det!
Så hvor kommer de fra, alle disse fiskene?
Hin dagen satt jeg ved PC’en og smurfet litt. Helt konkret, jeg kikket litt på hvilke fòrfiskbestander vi fremdeles har igjen her hjemme. Tobisen er nede, øyepålen er nede, kolmula er sterkt redusert og lodda var borte vekk den dagen. Sild har vi mye av, men den skal primært gå til konsum og eksport. Samme med makrellen, som i kvoter utgjør ett par hundretusen tonn.
Ved å kikke på HI sine sider og ICES sine kvoteanbefalinger, kom jeg til at i våre farvann finnes det kvoter på noe over 3 millioner tonn av disse fiskene. Da kan det se ut som om det nesten går opp! Hurra!!
Men, selvfølgelig, 1,6 millioner tonn var sild, og skal egentlig ikke brukes til fòr. Og som ikke det var nok, nevnte 3 millioner tonn var jo ikke NORSKE kvoter, men totalkvoter. Vi må dele litt med EU og Russland og andre. Den norske sildekvoten er f.eks ca 1 million tonn.
Jeg har ikke finregnet på dette, men det ser virkelig ut som om vi er så mye som 1-2 millioner tonn eller så på etterskudd. I så fall betyr det at den norske oppdrettsnæringa er nettoimportør av fisk. MYE mer import enn eksport.
Ikke verst for noen som har ambisjoner om å mette verden med fisk!
Vi veksler inn fisk med dårlig vekslingsrate,
Hvor kjøper vi denne fisken fra?
Island?
Med sine 100 000 tonn makrell, fisket utenfor kvotesystemet?
Helga Pedersen har snakket så varmt om hvordan vi bekjemper piratfisket i nordområdene. Men kjøpe fisken kan vi jo, selv om det er piratfisk. Da er den jo død, og bør helst komme til nytte. Hva er forresten piratfiske? Er islands ulovlige fangst av makrell piratfiske, eller bare ”utenfor” kontroll. Kan alle land gjøre dette fordi de synes det greit?
Det burde vel være avklart. Kanskje ett brev til Helga er på sin plass.
Andre fisker da?
Ansjosen fra de forkjellige små og store bestander rundt om i verden? Hardt overbeskattet, og tidvis i krise. Dette er i tillegg fisk som går gjennom regelmessige crashtilstander, ikke minst som følge av El Niño og lignende, noe som gjerne gjør den enda mer sårbar for massivt overfiske. Næringa sier at den ikke har ansvar, men forventer at lokale forvaltningsorgan forvalter sine fiskeressurser fornuftig.
De befinner seg jo tross alt bare i et marked, og har således ikke ansvar. Hvordan i all verden kan en fiskeriminster fra AP stå for noe sånt?
Jeg kan jo kjøpe elfenben til billiardkuler fra en piratnasjon i Afrika, og si at jeg forventer at elefanten er godt forvaltet. Eller tigerskinn til peisen. Vi må jo kunne forvente at Bangladesh/India/Kina/Vitenam har kontroll på uttaket og forvaltninga av dette fantastiske kattedyret som har så myk og fin (og ikke minst kledelig) pels.
Er det stuerent å kjøpe trevirke fra trua regnskog, med forventningen om at Burma forvalter ansvarlig?
Nei, det er jo ikke det. Da har vi folkeaksjoner og politisk engasjement, mens når vi skal fiske ned verdens fiskeressurser, da skyver vi fra oss dette ansvaret.
Kan vi leve med at norske statseide selskap benytter seg av barnearbeid, slavearbeid og elendige arbeidsforhold i andre land?
Kan vi unnskylde oss med at det er jo lov der nede, så det er lokale myndigheter som må ta ansvaret?(noe vi forventer at de gjør, selvsagt)
Selvsagt kan vi ikke det. Vi har et moralsk ansvar i de markedene vi skaper. Arbeiderpartiet burde se dette mer enn noen andre.
Vi er ikke bare i et internasjonalt marked.
Vi SKAPER dette markedet!!
VI gjør det lønnsomt å drive rovdrift på ressurser. VI lar korrupte, kortsiktig tenkende fiskerinasjoner fiske ned ressursene for at VI skal tjene pengene på ”grønn” laks fra isfjellbefengte, flotte fjorder. I følge reklamefilmene…………
VI skryter av at vi er verdens beste fiskeforvaltere(noe som også kan diskuteres)
Ikke rart VI er så forbanna flinke; vi eksporterer jo rovdriften til andre land!
Men laks kan vi……..
Og så langt har jeg bare snakket om å dekke fòrbehovet for laksen på dagens nivå. Denne produksjonen skal øke i åra som kommer sier Helga. Videre drømmer vi om å få torsken opp på samme nivå.
Hva skal den spise, denne fisken?
Svar mottas med takk, og kan rettes hit
De av dere som synes jeg er en negativ sutrekopp, uten øye for nyanser er også velkomne med kommentarer