hva er bærekraft?

Det er lett å bli oppfattet som oppdrettsfiendtlig, og dermed negativ til en stor og viktig del av Norges eksportnæring. Så hva er det egentlig som er så galt med Norges havbruksnæring?  I følge radioen i dag representerer den om lag 50 % av vår totale sjømateksport.

Jeg skal her bare nevne noen punkter både vi vanlige, dødelige og våre folkevalgte politikere bør ta innover oss.  Det er prinsipielt, og gjelder alt husdyrbruk; i dette tilfellet laksenæringa.

Vi vil at alle våre næringer skal være bærekraftige.  Faktisk krever vi det. Helga P har lagt det inn som forutsetning for våre fiskerier og vårt havbruk. 

Men hva betyr egentlig dette? 

Jeg kan tenke meg mange definisjoner på begrepet, men vil her tenke mest på de økologiske, ja kanskje vi kan kalle dem de biologiske faktorene.  I korttekst tenker jeg meg at vi bruker våre naturlige ressurser og råvarer på en måte hvor de ikke utarmes, og hvor miljøet ikke utsettes for en belastning det ikke kan håndtere. 

Dette er først og fremst viktig sett i fra et forvaltningsmessig ståsted, men også i vår markedsføring av oppdrettsproduktene. 

Produserer vi miljømessig forsvarlig mat eller miljøfarlig mat?

Hvor grønn er laksen vår?   

Er økologisk oppdrettslaks en mulighet?

Økologisk, grønn laks.  Fact or fiction?
(Foto: Wikipedia commons)

Hvordan kan oppdrettsnæringa ha problemer med å nå sine/våre mål om å være bærekraftig? 

Her må vi tenke på at effekten av oppdrett forgreiner seg i mange retninger, både hva gjelder økologiske miljøer og ressurser og samfunnsmessige effekter.  Og vær så snill, ikke møt meg med argumenter om at kyllingindustrien er minst like ille.  Her er det laks jeg snakker om, og at andre næringer også er dumme, angår ikke diskusjonen.  Det er verdt en egen diskusjon på et grønt forum.  Det er generelt mange betenkeligheter med moderne industriproduksjon av husdyr til mat.

Oppdrettsnæringa inngår strengt tatt som en del av fiskerinæringa i og med at man er avhengig av marine forressurser i produksjonen av laks og annen fisk.  Det er ikke slik at vi lager fett og protein av ingenting.  I beste fall kan vi si at vi omgjør lavverdig fisk til høyverdig.  Dette er egentlig ikke verre enn hva villfisken gjør.  Spiser vi ett kilo torsk, har den brukt 4 kilo sild(eller noe sånt).  Likevel, vi liker å se torsken som en del av ett høstbart økosystem, og tilstreber å ha dette i en naturlig tilstand.  Uansett, skal vi få oppdrettslaks på bordet, trenger vi en fiskeriflåte som skaffer råstoff.  Vi fremskaffer altså ikke marint fett og protein, vi foredler det.  Sånn sett er første steg for å gjøre næringa bærekraftig å sørge for at ressursgrunnlaget blir forvaltet på en bærekraftig måte.  Og nå tenker jeg ikke bare på havsilen, kolmulas og loddas ve og vel, men også på andre deler av økosystemene som er avhengige av dem.  Andre fiskerier, sjøfugl osv.  Forfisket vårt er en del av forvaltningsgrunnlage for disse artene også.

Videre må man forvente at det er kontroll på avfallshåndtering. 

For oppdrettsnæringa betyr det for eksempel at forurensinger fra anleggene ikke må overstige det de lokale havområdene kan ta imot.  I dag kan et anlegg ha så mange som 5 millioner fisk.  Merder med 500 000 fisk finnes. Spillfor og ekskrementer har vært kraftig diskutert i en årrekke.  Hva skjer med bunnfaunaen rundt og under anleggene?  Medisinbruk, være seg antibiotika eller nervegifter brukt i avlusing?  I utgangspunktet kanskje ikke så farlig, men når vi har 300 millioner fisk som skal behandles? 

Hvordan påvirkes miljøene av de til dels store mengdene næringstoffer som frigjøres i vannet?  Tenk på gjødseleffekter fra fosfater og nitrater.  Har man utslippkrav til alle disse utslippene?  Kan man slippe like mye kumøkk ut i fjorden på lovlig vis?

Regnestykker har vært laget som viser effekten av alle anleggene i Hardangerfjorden.  For enkelte næringstoffer blir det hevdet at det tilsvarer kloakk fra en by på en million innbyggere.

Urenset.

Tallene skaper kontrovers, og er kanskje overdrevne, men man kommer ikke fra at det er en enorm næringsvirksomhet uten de helt store utslippskrava. Avfallet driver vekk og er ikke synlig, noe som ville vært tilfelle hvis man bare lot møkka fra 1000 griser ligge å slenge.  Jeg husker ikke de eksakte tallene, men føler at problemstillingen kan være verdt å ta med i regnestykket om bærekraft.

Men bærekraft, ja…

Ville fiskebestander bør tas med i et slikt regnestykke.  Hvordan kan oppdrett av laks påvirke disse? 

Hvis rømmingene fra anleggene fører til genetisk innblanding som skader de lokalt tilpassede laksestammene våre, ja da har man ett problem med å nå målet om bærekraft som definert ovenfor. 

Samme med smitte og sykdomssituasjonen. 

Det har alltid vært lus, absolutt.  Men hvis anleggene lokalt eller regionalt tilfører et smittepress utover det villfisken naturlig kan leve med, har vi også skapt et problem. 

Det faktum at vi også holder på å miste sykdomskontrollen gjennom økende resistensproblematikk, hvordan passer dette inn i en diskusjon om bærekraft? 

Er næringa bærekraftig sånn som den blir drevet i dag?

Alle punktene mine, og jeg har bare tatt de mest synlige, er omdiskutert.  Det blir hevdet at bruken av forfisk er innenfor grensene for det fornuftige. 

Det blir også hevdet fra noen næringsaktører at det ikke er noen sammenheng mellom oppdrettsaktiviteten, lusa og nedgangen i en del av våre laksebestander.

Det sås også tvil om skadevirkningene av genetisk innblanding fra tamlaks i de ville bestandene.

Forurensingsproblematikken blir ofte bagatellisert.(havet er så stort, osv)

Det er generelt steile fronter i alle disse sakene, og fakta og påstander kastes rundt.

Men problemet er fremdeles bruken av definisjonen vår. Når er bærekraften nådd? 

DN brukte tønnestavligningen.  En tønne består av staver.  Om tønnen er en meter høy, men har forskjellig lengde på stavene, så det den korteste staven som avgjør vannivået i tønna. Det hjelper altså ikke at de fleste faktorene er gode, hvis bare en eneste en ligger under.

De nevnte punktene ovenfor kan ha forskjellige kritiske nivå, men vi bør definere bærekraften ut fra den faktoren som først slår inn.  Det er minstekravet.  Videre kan kanskje samlet effekt av flere faktorer kreve tidligere handling.  Det fine fremmedordet er synergieffekter.  Summen er større en enkeltfaktorene. 

For eksempel hadde vi ikke vært redd for litt genetisk innblanding hvis villfiskbestandene var store og robuste.  Øker derimot luserelatert dødelighet i sjøen, og bestandene blir mindre, blir den relative effekten av rømt laks større, selv ved samme rømmingsnivå.  Jo mindre bestanden er, jo større er effekten av ett gitt antall oppdrettsfisk på gytegrunnene.

Er oppdrettsnæringa, som den er drevet i dag, bærekraftig?

Er summen av alle de potensielle problemene så lave at vi ikke trenger å gjøre noe?  Hva kan vi gjøre.  Hva gjør vi mens vi prøver å finne løsninger på de til enhver tid mest pressernde problemene?

Å nå målet om en bærekraftig næring er avhengig av definisjoner.  Hvem setter disse definisjonene? 

Hva er bærekraft?