Hvor står vi hvor går vi?

På resultatene fra luseseminaret på Gardermoen.  Kommer pengene?

Kommer innsatsen fra myndighetene?  De harde påbudene og oppfølgingen av det allerede eksisterende regelverket?

Kort sagt, tar noen ansvar? 

Vi kan håpe på det.

I mellomtiden har Nord-trøndelag krøpet videre oppover lista, og ligger nå på 1,25 lus/laks i anleggene  Og 94% av anleggene er telt.  Hvorfor er det så vanvittig høyt snitt?  Er man ute av kontroll i hele fylket, i alle anleggene?  Eller KAN det være at det er et par anlegg med så vanvittig høye konsentrasjoner at det trekker opp snittet for hele fylket.

Det siste er det skumleste alternativet, da det indikerer at vi kan ha noen anlegg med resistens mot lusepreparatene.  Eller nedsatt følsomhet, som det jo heter på fagspråket.  Hvis resistens er tilfelle, har i hvert fall ingen jeg kjenner hørt om det, noe som er ganske naturlig da det ikke er rapporteringsplikt for resistens.  Forstå det den som kan!

Videre ble det opplyst på seminaret at man egentlig har kjent til resistens problemer i området så langt som 10 år tilbake i tid.  Det er jo for øvrig i samme området som man fant SLICE resistens tidligere i vår.  Da er det jo lett å bli mistenksom, og frykte det verste. Jeg regner med at dette har stort fokus hos de lokale mattilsynene, og at tiltak iverksettes umiddelbart.

Men rekker vi å gjøre noe før smoltutvandringen i Trøndelagen kommende vår?

Sør-trøndelag er også blitt rødt.  Ørreten foreslås totalfredet i hele fylket.  To dårlige smålaksår, det siste viste til og med en vesentlig høyere andel storlaks enn mellomlaks i gaula, fylkets viktigste lakseelv.  Alt dette skjer samtidig?  Tilfeldig?

Bekymringsfullt, og det krever virkelig fokus.

Uansett om det er slik eller slik, vi prøver å gjøre noe nå, tror jeg.  Selv om næringa prøver seg med at det mattilsynets skyld at vi får resistens.  Det blir sånn, mener de, fordi vi stiller så urimelige krav til lavt lusetall gjennom hele året.  Det blir for mye behandling, og da oppstår jo resistensen.  Vel, det ble vel ettertrykkelig slått fast på Gardermoen at det er et problem at behandlingene er så dårlige, ettersom merdene har blitt for store.  Og ufullstendig behandling, ja det skaper resistens.  Spør medisinerne som sliter med antibiotika resistens.

Merdene blir store, og dype.  Er det så lett å badbehandle merder på opptil 175 meter?
( Foto: WIKIPEDIA COMMONS )

Men, nå mener NOFIMA og ha funnet løsningen.  De vil avle laks resistent mot lakselus!  Dette høres egentlig ikke så dumt ut. Vi ville slippe medisinering, og tettheten av lus som kunne plage villfisken ville blitt dramatisk redusert.  Tenk en laks lusa ikke kunne leve på.  Eller andre sykdommer for den saks skyld.

Men jeg undres.

I økologien, og ikke minst innen parasittologi, snakker vi ofte om et våpenkappløp(arms-race). Tenk på at når reven fanger hare, så er det de harene som løper fortest som overlever.  Men, hvis alle harene løper fortere, må revene løpe fortere.  Naturlig utvalg vil favorisere de raskeste innen begge artene.  Dette blir som det gode gamle våpenkappløpet under den kalde krigen.  Når den ene oppgraderte, måtte den andre holde følge.  Sånn er forholdet mellom parasitter og verter også

Når resistens i en vert endres, pleier det å bety at parasitten responderer med å endre virulensen. Enkelt sagt kan vi si at virulensen er et mål på hvor hissig/farlig/dødelig parasitten er.  Så, med 300 millioner tamme fisker i sjøen, og en brøkdel av dette antallet i villfisk, vil den tamme fisken i merden være den vesentlige vertsbestanden i lusas evolusjonære kappløp.

Med andre ord, hvis oppdrettslaksen skulle øke resistensen MÅ vi forvente at lusa responderer med endret(økt) virulens.  Den skal jo leve…. 

Modeller viser dette, forsøk viser dette, erfaringer viser dette…..

Så, hvordan blir det da å være vill, ikke resistent laks, når sjøen er full av lus som har tilpasset seg en tamlaks med høyere resistens?  Jeg vet ikke hva som vil skje, i hvilken retning lusa vil endre seg, men at den tilpasser, ja det kan du være sikker på.  Og da har vi gjerne en lus som er mye hissigere mot villfisken enn den vi har i dag.  Vi kan uansett ikke forvente at laksen blir immun. Den vil i beste fall få lavere følsomhet.  Lusa vil ikke utryddes.

Dette er standard kunnskap om prinsipper i evolusjonær økologi, og burde være velkjent for alle som driver med biologi, og i hvert fall innen fiskehelse.  Så hvorfor har ikke denne problematikken surret rundt i hodene hos forskerne hos NOFIMA?

Selvfølgelig mener jeg at denne løsningen bør vurderes og utredes, men frykten min er at andre satsinger lider under ideen om at vi her har noe på gang.  Og denne resistensutviklinger tar tid. Først trenger man gjerne 5-10 på å utvikle fisken, og så skal man produsere nok settefisk til å bytte ut den gamle.  I beste fall må store ting skje lenge før den tid, skal vi ha fisk igjen å beskytte når den tid kommer.  Forskningsrådet har gitt penger til dette prosjektet, mens prosjekter som prøver å belyse problemene rundt virulens og prosessene som før til problemene, ikke får penger. Man har en top-down måte å løse dette på.  Vi har en sykdom/parasitt, og bruker mer tid på å finne stadig nye medisiner enn å finne ut hvorfor alt det gale skjer.  Nye medisiner er viktigere enn kunnskap om hvordan resistens kan unngås.  Dette blir klassikeren ”behandle symptomer, uten å skjønne hvorfor man blir syk.“

Forstå det den som kan.

Uansett, jeg tror vi er på rett vei, men tiden går fort nå, og jeg er slett ikke sikker på at selv om retningen er rett så rekker vi å redde villfisken.